Likhet for loven!

Hanne Cecilie Widnes - fotograf Eivind Marienborg
Det er bemerkelsesverdig sjeldent å se avisoppslag der folk bebreider pøbben for at den har skjenket ungene deres fulle. Hvorfor er det ingen skandale når skjenkenæringen tukler med folks sikkerhet og helse?, skriver generalsekretær i IOGT, Hanne Cecilie Widnes, i denne kommentaren som stod på trykk i Nationen 14.juni 2011

For de fleste næringer er det skandale om kundene blir syke eller sanseløse av varene de selger. Det er liten toleranse for å tukle med folks sikkerhet og helse. De fleste av oss setter pris på at Mattilsynet prioriterer helseinteressene våre fremfor hensynet til næringsinteresser.

Det er ikke samme oppfatning av skandale når skjenkenæringen ikke tar ansvar for helse og sikkerhet. Vi har en alkohollov som er spekket med effektive forebyggende virkemidler. Den er tydelig på at skjenking av mindreårige og å skjenke folk fulle er klare lovbrudd. Det er godt dokumentert at å forebygge fyll er å forebygge ulykker, vold og voldtekter. Vi vil ha et levende uteliv, men det skal være trygt.
 Vi som bruker utestedene vet at man sjeldent nektes en øl selv om bestillingen snøvles frem. Ungdommen er ikke unntatt. Hver 10. gang en 14-17-åring drikker seg dritings skjer det på et utested. Lovbruddene oppdages sjelden.
 
Det behøver heller ikke å bli noen katastrofe å bli rapportert av skjenkekontrollen. Tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) viser at det i 2009 bare ble avdekket 1010 ulike former for overtredelse av alkoholloven på skjenkesteder. Dette resulterte i at 96 skjenkebevillinger ble inndratt. Mest urovekkende er det at de grove bruddene håndteres så tilfeldig fra kommune til kommune. Mange nøyer med gjentakende advarsler. Ved 38 tilfeller rapporterte skjenkekontrollen om salg til mindreårige. Kun 39 prosent av disse førte til inndragninger av bevillinger.182 ganger ble det rapportert om skjenking til åpenbart berusede personer. Bare 17 prosent førte til inndragning.  
 
Alkoholpolitikk og alkoholloven er i stor grad kommunenes ansvar. Det var opprinnelig godt tenkt. Kommunene er de nærmeste til å ta ansvar for trivsel og trygghet der folk bor og lever. Men det kan bli for tøft.
De fleste andre straffer deles ut av en domstol, mens inndragning av en skjenkebevilling er en straff som deles ut av kommunepolitikere. Men de kvier seg ofte for straffe brudd på skjenkebestemmelsene. Ikke så rart. De står i klemme mellom folkehelsehensyn på den ene siden og næringshensyn på den andre. Kostnadene ved å inndra en bevilling er veldig tydelige. Den kan ramme et populært utested som får sympati i lokalavisa. Mens det man sparer ved forebygging av alkoholskader er mindre synlig.Det er bemerkelsesverdig sjeldent å se avisoppslag der folk bebreider pøbben for at den har skjenket ungene deres fulle. I motsetning til hva mange tror, ligger ikke ansvaret på den som kjøper, men på den som selger.
 
Når regjeringen nå starter arbeidet med en stortingsmelding om rusmiddelpolitikken, bør kommunene derfor få drahjelp i forebyggingsarbeidet.  I stortingsmeldingen bør regjeringen legge frem konkrete tiltak for å redusere alkoholsalg til mindreårige og overskjenking. Da må det på plass nasjonale retningslinjer for hvordan kommunenes kontroller skal foregå og hvilke straffeutmålinger som skal gis ved brudd på alkoholloven. Det gir skjenkenæringen likhet for loven på tvers av kommunegrenser. Med økt sjanse for skandale vil jeg tro at både kommunen, publikum og skjenkepersonale vil gjøre en større innsats for å hindre skjenking av barn og fulle folk. Det vil gjøre utelivet tryggere og hyggeligere for alle.
 
Av Hanne Cecilie Widnes, sosiolog og generalsekretær i IOGT i Norge
  • Tips ein ven
  •  Skriv ut