Takler vi hasjen riktig?

Hanne Cecilie Widnes - fotograf Eivind Marienborg

I noen av mine ungdomsmiljøer ble det røkt mye hasj. Erfaringer fra disse miljøene har gjort meg litt klokere på gleder og utfordringer ved bruken. Det skriver Hanne Cecilie Widnes, sosiolog og generalsekretær i IOGT i Norge, i denne gjestekommentaren som stod på trykk i Nationen 17. januar 2011.

I noen av mine ungdomsmiljøer ble det røkt mye hasj. Og røykerne argumenterte naturligvis heftig for både avkriminalisering og legalisering. Erfaringer fra disse miljøene har gjort meg litt klokere på gleder og utfordringer ved bruken. Og de preger meg mine perspektiver på debatten nå som jeg har blitt en del av foreldregenerasjonen.

Det er i dag ingen krav i opinionen om at cannabis skal bli lettere tilgjengelig. Tvert i mot. Folk flest vil strekke seg langt for å unngå at egne barn ikke tester ut hasj og marihuana.

Det er likevel en større mediedebatt på gang om hvorvidt forbud er et hensiktsmessig virkemiddel for å begrense skadene. Willy Pedersen som talte varmt for forbud, har snudd og argumenterer nå for avkriminalisering. Overraskende nok inntok også Senterungdommen i fjord et tilsvarende standpunkt da med full tyngde gikk inn i organisasjonen Ungdom for human narkotikapolitikk. Men stort sett kommer argumentene for legalisering eller avkriminalisering fra de samme miljøene som allerede lenge har vært på banen.

Debatten er viktig, men den har en tendens til å bli for snever. En god ruspolitikk må ha gode virkemidler for å hjelpe mennesker med avhengighetsproblematikk til et bedre liv. Men aldri på bekostning av å stoppe nyrekruttering av problembrukere. Forebyggingsperspektivet må være helt sentralt.

Vi er mange som har valgt å ikke røyke nettopp fordi vi risikerte for mye ved å prøve. Kriminaliseringen gir en god begrunnelse for å stå over. Noe å skylde på. Enten man trenger det for å tilbakevise gruppepresset, eller fordi man trenger et rekkverk for egne valg.

Også for oss foreldre kan det være godt å lene seg på et forbud. Et forbud er et valg på vegne av samfunnet og det gjelder oss alle. Det gir oss som foreldre muligheter til å sette grenser. Det kan være nyttig å henvise til noe større enn vår egen vaklende autoritet. Vår samfunnslogikk tilsier at man forbyr det som er farlig. Og det er bred faglig enighet om at økt bruk kan gi skader for bruker og omgivelser, særlig hvis stoffet brukes ofte. Derfor ville en avkriminalisering gjøre det vanskeligere for foreldre å selge budskapet til ungdommene om å holde seg unna cannabis.

Like viktig er det at forbudet gir politi, skole og myndigheter grunn til å gripe inn for å hjelpe. Det finnes gode eksempler på at påtaleunnlatelse og god oppfølging ved første gang pågripelse har gitt gode resultater. Det lar seg godt gjøre innen dagens lovverk.

Portugal avkriminaliserte bruk og besittelse av narkotika i 2001. Det er ikke innlysende at vi skal gjøre det samme. I følge en oppsummering av den samlete kunnskapen om effekten av ulike narkotikapolitiske virkemidler ledet av den anerkjente rusforskeren Thomas Babour, er det er ikke grunnlag for å si at avkriminaliseringen har ført til mindre bruk eller færre overdoser. Og avkriminalisering er kun en liten del av alt det Portugal gjorde etter 2001. Deres sterke satsing på forebygging og behandling nevnes lite i debatten. Heller ikke at Norge gjør det vesentlig bedre på flere rusrelaterte områder enn Portugal.

Foreløpig peker mye i retning av at cannabisforbudet har en forebyggende effekt som bidrar til at forbruket i Norge er lavt. Norsk narkotikapolitikk kan helt klart bli mye bedre. Men ikke ved å la oss i fred med hasjpipa.

Av Hanne Cecilie Widnes, sosiolog og generalsekretær i IOGT i Norge
  • Tips ein ven
  •  Skriv ut